I dagens verden er Christian III av Danmark og Norge et tema som fortsetter å skape interesse og debatt. Enten på grunn av dens innvirkning på samfunnet, dens relevans i historien eller dens innflytelse på populærkulturen, er Christian III av Danmark og Norge fortsatt et tema av stor betydning i dag. Det er forsket og skrevet mye om Christian III av Danmark og Norge opp gjennom årene, og relevansen har ikke blitt det minste. Fra dets opprinnelse til dets implikasjoner i den moderne verden, fortsetter Christian III av Danmark og Norge å være gjenstand for studier og forskning innen forskjellige disipliner. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter av Christian III av Danmark og Norge og dens betydning i dagens verden.
Som prins Christian overvar han det berømte riksdagen i Worms under en utenlandsreise i 1521 og møtet med Martin Luther skal ha gjort et uutslettelig inntrykk. Etter å ha overvært riksdagen i Worms vendte Christian seg offisielt til den Lutherske-evangeliske religionen, og da han i 1525 fikk Tønning og Haderslev som len, begynte han å innføre reformasjonen der.
Da hans fader kong Frederik I døde i januar 1533 vegret det katolsk-dominerteriksrådet seg for å velge den luthersk inspirerte Christian og kongevalget ble derfor utsatt til året etter. Katolikkene hadde deres egen kandidat i kongens halvbror Hans den eldre. I denne perioden var Danmark og Norge uten konge. Det lutherske mindretallet i riksrådet, sammen med Københavns og Malmøsborgermestre, tilbød tronen til hertug Christian, men han avslo i første omgang. De to borgermestrene tok deretter initiativ til å få Christian II, som nå satt som fange på Sønderborg slott, gjeninnsatt med grev Christoffer av Huset Oldenburgs og Lübecks hjelp.
Christian overtok først kongemakten på anmodning fra Riksrådet etter at Lübeck hadde angrepet Danmark i 1534. Dette regnes som den utløsende årsak til grevefeiden.
Kongevalget i 1534
Christian III ble valgt av adelen på et møte i kirken i Ry4. juli 1534. Det sies at Christian III og hans tilhengere i begynnelsen kun hadde kontroll over Jylland. I september reiste Skipper Clement til opprør i det nordlige Jylland. Opprøret ble slått ned, og Clement flyktet fra Aalborg med Johan Rantzaus tropper i hælene. Han ble snart fanget og halshugget i Viborg den 9. september 1535, liket ble partert og lagt på steile, og på det avhuggede hodet satte man en krone av bly.
På vårparten 1535 satte hæren over til Fyn hvor Johan Rantzau vant den avgjørende seieren over lübeckerne i slaget ved Øksnebjerg den 11. juni. Omtrent samtidig beseiret en dansk-svensk flåtestyrke under ledelse av Peder Skram Lübecks flåte ved Svendborgsund. Den 29. juli 1536 inntok den 33-årige Christian København, og Danmark var igjen ett rike. Den 12. august 1536 lot kongen tre katolske biskoper arrestere, dels for å fjerne motstanden mot reformasjonen, og dels fordi konfiskasjon av kirkens anselige formue skulle brukes til å betale gjelden til den store hæren av landsknekter. Martin Luther sendte lykkønskninger til kongen. Reformasjonen var dermed gjennomført i Danmark-Norge.
Kroning og ny kirkeordinans
Den dagen kong Christian fylte 34 år, 12. august 1537, ble han og dronning Dorothea kronet i Vor Frue kirke i København. Dette var i katolsk tid en kirkelig handling foretatt av erkebiskopen, men selv om det gamle ritualet ble fulgt, hadde det nå fått luthersk innhold. Kroningsseremonien ble ledet av Johannes Bugenhagen, som ikke var biskop, og den foregikk heller ikke på latin som før, men fremdeles på et fremmedspråk, kongens morsmål tysk. 2. september 1537 signerte kongen kirkeordinansen som Bugenhagen hadde med seg i utkast da han kom fra Wittenberg sommeren 1537. I 1539 ble den oversatt til dansk av Peder Palladius og vedtatt av riksrådet etter enkelte endringer. I Rigsarkivet finnes et vraket utkast til Kirkeordinansen av 1537, der det fremgår at kommisjonen hadde foreslått at også adelen skulle pålegges kirkeskatt. KansellisekretærenJesper Brochmand streket dette ut og skrev at adelen etter eget forlangende skulle beholde sin tiendefrihet, men betale prestene «hwad thennom sielffuer tyckes». Kongens formue vokste enormt etter at biskopenes eiendommer ble inndratt, og i tillegg kom kongetienden. Og i 49 jyske herreder fikk de opprørerne som var selveiere, beslaglagt eiendommene sine, og festebønder måtte betale store bøter.
I Norge var den sønnenfjelske og nordenfjelske riksrådsavdelingen delt i synet på etterfølger etter Frederik I. I den nordenfjeldske delen styrte biskop Olav Engelbrektsson. Han motsatte seg en luthersk konge av all makt, og tvang de øvrige rådsmedlemmer til konfrontasjon. Men da grevefeiden endte med total seier for Christian og han sendte troppestyrker til Norge, var spillet ute og Olav rømte landet. Riksrådet godtok Christian III som konge, ble selv oppløst og Norge mistet sin selvstendighet og ble et lydrike under Danmark.
5. Dorothea (29. juni 1546 på Koldinghus – 6. januar 1617), 12. oktober 1561 gift med hertug Wilhelm av Braunschweig-Lüneburg-Celle, gjennom en av sine sønner oldemor til grunnleggeren av det nåværende britiske kongehus.
Christian III døde i Koldinghus den 1. januar 1559, ble bisatt i Odense domkirke samme år, og ble overført til Roskilde domkirke i 1579. Gravmonumentet er utført av den nederlandske arkitekten og billedhuggeren Cornelis Floris de Vriendt.
Han ble etterfulgt på tronen av sin sønn Frederik II.