Wiki90: 90s Style Encyclopedia på nettet
I dagens verden har Kabuki blitt et tema med stor relevans og interesse for et bredt spekter av mennesker. Både på det personlige og faglige plan skaper Kabuki debatt, diskusjon og refleksjon på grunn av påvirkningen på samfunnet. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter knyttet til Kabuki, fra dets historiske opphav til dets innflytelse på nåtiden. I tillegg vil vi analysere de ulike perspektivene og meningene som finnes rundt Kabuki, med mål om å tilby en helhetlig og berikende visjon rundt dette temaet.
Kabuki (歌舞伎, kabuki) er en japansk teaterform som oppstod på begynnelsen av 1600-tallet. Kabuki er kjent for en stilisert spillestil og en spesiell sminking, den såkalte kumadori-sminkingen. Kraftfulle linjer i rødt, blått eller svart skal understreke bevegelsene til ansiktsmusklene og symboliserer den grunnleggende karakteren til rollefiguren.
Ordet kabuki er avledet av verbet kabuku, som betyr å være eksentrisk, å opptre på en oppsiktsvekkende måte, eller å overtre grensene for hva normal adferd skulle tilsi.
Teaterformen ble innført i 1603 av Izumo no Okuni (som betyr "Okuni fra Izumo"), ei ung jente som tjente som miko i Kyoto, da hun kledt i et spesielt mannskostyme tok til å framføre en ny form for dansedrama på elvebreddene. Dette skal ha foregått i Kyoto. Kostymet jenta bar skal ha vært typiske for en gruppe menn som ble kalt "kabukimono" og som var kjent for å være svært eksentriske eller for ikke å innordne seg etter samtidens normer. Denne typen opptredener, der kvinnelige skuespillere fremførte morsomme stykker fra dagliglivet, ble raskt svært populære, og Okuni ble til og med bedt om å spille for keiserhoffet.
Etterhvert ble det fremført mange stykker som var svært dristige, for ikke å si uanstendige. Mange av skuespillerne var prostituerte, og atmosfæren blant tilskuerne var ofte voldelig. I 1629 ble det forbudt for kvinner å spille skuespill med den begrunnelsen at herskerne ville verne den offentlige moralen. Kabukitradisjonen fortsatte med mannlige skuespillere, men i samme stilen, og også disse drev ofte med prostitusjon i tillegg til skuespillet. I 1652 forbød shogunen derfor også unge menn å spille skuespill.
Teaterformen er skrevet inn på UNESCOs liste over Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv.