I dagens verden har Baldassare Castiglione blitt et tema av grunnleggende interesse for store deler av samfunnet. Enten på grunn av sin innvirkning på økonomien, politikken, kulturen eller folks daglige liv, er Baldassare Castiglione et element som ikke går upåaktet hen. Opp gjennom historien har Baldassare Castiglione vært en kilde til debatt, studier og refleksjon, og i dag fortsetter det å være et aktuelt og aktuelt tema. Dette er grunnen til at det er viktig å utdype vår kunnskap om Baldassare Castiglione, forstå dens ulike fasetter og dimensjoner, og reflektere over dens betydning i livene våre. I denne artikkelen vil vi fordype oss i den spennende verdenen til Baldassare Castiglione, utforske dens forskjellige aspekter og dens innvirkning på samtidsverdenen.
Baldassare Castiglione (født 6. desember1478 i Casatico ved Mantova, død 7. februar1529 i Toledo i Spania), greve av Casatico, var en lombardisk italiensk hoffmann, soldat, diplomat og forfatter.
Ved seksten års alder ble han innskrevet ved universitetet i Milano og bedrev humanistiske studier, men ble tvunget til å avslutte dem fa faren døde fem år senere. Baldassere ble dermed slekten Castigliones hovedmann, noe som blant annet innebar att han skulle representere dem ved hoffet.[trenger referanse] Alt i alt fikk han slik en omfattende utdanning under humanister ved universitetet som Giorgio Merula og Demetrius Chalcondyles, og ved Ludovico Sforzas hoff i Milano.[trenger referanse]
Karriere
Senere kom han i tjeneste hos betydelige herskere som Francesco Gonzaga og Guidobaldo da Montefeltro, hertug av Urbino. Hoffet i Urbino var et politisk og kulturelt kraftsentrum, der mange store kunstnere og intellektuelle befant seg, som Pietro Bembo, Giuliano de' Medici og Bernardo Dovizi.[trenger referanse] En av hans nærmeste venner ble maleren Raffaello Sanzio, som 1514-1515 utførte et berømt portrett av ham, som senere har havnet i Louvre. Castiglione og Rafael forfattet sammen et skrift om den romerske antikken.
Ved hoffet i Urbino begynte Castiglione å forfatte og selv oppføre skuespill, og dikte i forskjellige sjangre. Hans kjærlighetsbrev til sin tilkommende hustru Ippolita Torelli har likeså en skjønnlitterær verdi.[trenger referanse] De giftet seg i 1516, men hun døde fire år deretter.
I 1513 ble han utnevnt til Urbinos sendemann til det pavelige hoffet i Roma. I 1521 ble Castiglione vervet av paven og Kirkestaten som diplomat. Leo X gav ham tonsuran, hvorved han pågynte sin ekklesiale karriere. I 1525 ble han så sendt til Spania som pavens nuntius, og døde der fire år senere.
Jacob Burckhardt: Die Kultur der Renaissance in Italien. Ein Versuch. 12. Auflage, Kröner, Stuttgart 2009, ISBN 978-3-520-05312-1.
Peter Burke: Die Geschicke des Hofmann. Zur Wirkung eines Renaissance-Breviers über angemessenes Verhalten. Aus dem Englischen von Ebba D. Drolshagen. Wagenbach, Berlin 1996, ISBN 3-8031-3587-7.
Walther Ludwig: Castiglione, seine Frau Hippolyta und Ovid. I: Paul Gerhard Schmidt (Hrsg.): Die Frau in der Renaissance (= Wolfenbütteler Abhandlungen zur Renaissanceforschung. Band 14). Wiesbaden 1994, S. 99–156. Nachdruck in: Walther Ludwig: Miscella Neolatina. Ausgewählte Aufsätze 1989–2003. Hrsg. v. Astrid Steiner-Weber. 3 Bde. Bd. 2. Olms, Hildesheim 2004, ISBN 3-487-12535-8, S. 72–133.
Edoardo Costadura: Der Edelmann am Schreibpult. Zum Selbstverständnis aristokratischer Literaten zwischen Renaissance und Revolution. Niemeyer, Tübingen 2006, ISBN 978-3-484-55046-9.
Jörn Steigerwald: Die Selbst-Problematisierung des Hofmanns bei Baldassarra Castiglione und Torquato Accetto. In: R. Behrens, Maria Moog-Grünewald (utg.): Moralistik. Explorationen und Experimente. München 2010, S. 119–150.