I denne artikkelen vil vi grundig utforske Eurovision Song Contest 1961 og dens innvirkning på ulike aspekter av dagens samfunn. Eurovision Song Contest 1961 har vært gjenstand for interesse og debatt på ulike områder, fra politikk og økonomi til teknologi og populærkultur. Gjennom årene har Eurovision Song Contest 1961 satt et betydelig preg på samfunnet, skapt blandede meninger og utløst viktige samtaler om dets relevans og konsekvenser. Med denne artikkelen håper vi å tilby et helhetlig perspektiv på Eurovision Song Contest 1961 og dets rolle i samtidsverdenen, og gi en oversikt som inviterer til refleksjon og analyse.
Konkurransen ble for første gang lagt til en lørdag, etter å ha blitt avholdt på en ukedag eller søndag årene i forveien. Dette skulle bli en tradisjon heretter, med unntak av 1962.
Scenen var betydelig større enn årene før, det samme var deltakerantallet. Finland, Jugoslavia og Spania gjorde alle sin debut i Eurovision Song Contest dette året, og dermed steg deltakerantallet fra 13 til 16 land.
Format
Hvert deltakerland deltok via en kringkaster som var medlem av EBU. Landene stilte med ett bidrag hver, og dette skulle fremføres av en solist eller en duo. Det var med andre ord ikke tillatt med flere enn to artister på scenen.
Deltakerrekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning torsdag kveld 16. mars, bare to dager før finalen. Spania åpnet konkurransen, mens Italia avsluttet. Norge hadde startnummer 12.
Vinneren ble kåret gjennom juryavstemning. Hvert land hadde en jury med ti medlemmer, der hvert jurymedlem ga ett poeng til sin favorittsang. Jurymedlemmene var nødt for å avgi stemme, og de kunne ikke stemme på sitt eget land. Jurymedlemmene skulle være lekfolk, og ikke profesjonelle musikere, utgivere eller komponister.
Produksjon
Marcel Cravenne hadde regien for sendingen, mens Maurice Barry var fotoleder.RTF brukte seks tv-kameraer, der det ene viste bilder av Middelhavet og utsiden av Palais des Festivals et des Congrès helt i begynnelsen av sendingen.
Som i 1959 var scenen kreert av Gérard Dubois. Scenen var langt større enn årene i forveien og hadde en stor trapp midt på scenen. Trappen var dekorert med blomster og ledet opp til et platå omgitt av trær. Meningen var at scenen skulle forestille en middelhavshage. Dubois hadde på forhånd laget en modell i Paris. På plass i Cannes valgte han bevisst ut lyse trær, slik at de skulle vises best mulig på fjernsyn. Blomstene ble satt inn bare timer før finalen, slik at de var så friske og fargerike som mulig under sendingen.
Etter sendingen ble det holdt en kveldsmiddag for deltakerne og delegasjonene i Salon des Ambassadeurs i Casino municipal.
Ifølge pressen var det 2000 tilskuere i salen, og sendingen ble fulgt av anslagsvis 40 millioner tv-seere.
Deltakende land og bidrag
Deltakerantallet steg til rekordhøye 16 land, ettersom Finland, Jugoslavia og Spania debuterte. I tillegg deltok de samme 13 landene fra 1960. Oversikt over låtskrivere, tekstens språk og oversettelse på norsk. Tabellen er sortert i alfabetisk rekkefølge etter deltakerland.
Finalen ble for første gang lagt til en lørdag, 18. mars 1961 fra klokken 22.00–23.35 sentraleuropeisk tid. Konkurransen ble for andre gang ledet av den franske tv-verten Jacqueline Joubert.
Sendingen åpnet med eksteriørbilder av Promenade de la Croisette og Palais des Festivals et des Congrès. Deretter ble det vist bilder av kommentatorboksene bakerst på galleriet mens orkesteret spilte en åpningsmelodi. Etter åpningen entret Joubert scenen og ønsket Europa, publikum og deltakere velkommen. Deretter gikk deltakerne i tur og orden til mikrofonen og presenterte seg med fullt navn. Etter dette startet konkurransen med det spanske bidraget, etterfulgt av de øvrige 15 bidragene.
Blant deltakerne var kjente artister som svenske Lill-Babs, franske Jean-Claude Pascal og den britiske sangduoen The Allisons. Norge var representert av Nora Brockstedt for andre år på rad, med blondt hår for anledningen. Den største artisten var imidlertid tyske Lale Andersen, som ble internasjonalt kjent for sin tolkning av sangen «Lili Marleen» under andre verdenskrig. Hun fremførte det tyske bidraget «Einmal sehen wir uns wieder» delvis på fransk, men ble til slutt kun nummer 13 av 16.
Etter at alle landene hadde fremført sangene sine, spilte orkesteret et pausenummer kalt «Rendez-vous à Cannes». Det var komponert av Raymond Lefèvre og ble fremført av ballettdanserne Tessa Beaumont og Max Bozzoni. Deretter startet avstemningen.
Avstemningen
Som årene før hadde hvert land en jury på ti medlemmer, der hvert medlem ga ett poeng til sin favorittsang. Juryen kunne ikke stemme på sitt eget lands bidrag. Landene stemte i motsatt rekkefølge av startrekkefølgen, slik ordningen var frem til 1963. Storbritannia tok raskt ledelsen fra start etter å ha fått hele 8 av 10 stemmer fra Luxembourg. Den norske juryen var også ganske samstemt; åtte av ti jurymedlemmer hadde Danmark som favoritt, mens de to siste stemte på Spania. De norske stemmene førte Danmark opp på en andreplass, to poeng bak Storbritannia, men Danmark klarte ikke å holde følge med teten utover i avstemningen.
Storbritannia lå i en soleklar ledelse under store deler av stemningen, etter å ha fått 8 stemmer fra Luxembourg og 7 fra Sveits. Mot slutten fikk imidlertid Luxembourg høye poeng fra flere land og tok innpå Storbritannia. Da tre land sto igjen å stemme, lå de to landene likt med 21 poeng hver. Da Østerrike ga 4 stemmer til Luxembourg, gikk Luxembourg forbi og vant til slutt med 31 stemmer. Dette var Luxembourgs første seier i konkurransen. Storbritannia fikk 24 stemmer og kom på andreplass for tredje året på rad.
De fleste landene leste dette året opp poengene på fransk – også Norges oppleser Mette Janson. Dette var første og hittil eneste gang at Norge leste opp sine poeng på fransk, alle andre år har Norge avgitt poengene på engelsk.
Vinnerlåten «Nous les amoureux» (norsk: vi, de elskende) er en rolig ballade, skrevet av franskmennene Jacques Datin og Maurice Vidalin. Før konkurransen omtalte kritikerne syrlig «Nous les amoureux» som en «vuggesang». Vinneren fikk heller ingen stor salgsmessig suksess etter konkurransen og havnet bare på singellistene i Frankrike og belgiske Vallonia. I Frankrike nådde den en sjetteplass som høyeste notering, og i Vallonia plass 21.
Andreplassen, britiske «Are You Sure?», fikk langt større kommersiell suksess og gikk inn på hitlistene i flere europeiske land. I Norge toppet den singellisten, og hjemme i Storbritannia nådde den en andreplass. Dette var første gang en Eurovision-låt toppet den offisielle norske singellisten. «Nous les amoureux», derimot, kom ikke inn på singellistene hverken i Norge eller Storbritannia.
Etter debuten og fjerdeplassen året før med «Voi-voi», var interessen for konkurransen høy i Norge. NRK fikk inn 349 melodier til Melodi Grand Prix 1961 og fikk hjelp av TONO til å plukke ut fem av dem til å delta i den norske finalen lørdag 18. februar 1961. Både NRK og TONO uttrykte imidlertid skuffelse over nivået på de innsendte bidragene, og juryformann Ragnar Kierulf sa til VG at det var en enkel jobb å velge ut de fem finalebidragene.
En timannsjury kåret «Sommer i Palma» til vinner. Per Asplin fremførte sangen med lite orkester, mens Nora Brockstedt sang den med Kringkastingsorkestret. Etter seieren spekulerte norsk presse på om NRK ville sende Grynet Molvig til å representere Norge i Cannes. VG mente Molvig var det rette valget, fordi hun «er både ung og pen, synger godt, fotograferer godt, og smiler pent.» Etter finalen mente VG at Per Asplin måtte få synge Norges bidrag, men til slutt besluttet NRK at Nora Brockstedt nok en gang skulle få representere Norge i konkurransen.
I Eurovision Song Contest var Norge det tolvte bidraget på scenen, og Øivind Bergh dirigerte det franske orkesteret. «Sommer i Palma» endte til slutt på en syvendeplass med 10 stemmer – 5 fra Belgia, 2 fra Finland og 1 stemme hver fra Spania, Jugoslavia og Danmark. Leif Rustad kommenterte sendingen for både NRK Fjernsynet og NRK Radio, mens journalist Mette Janson leste de norske stemmene fra NRK Marienlyst i Oslo. Janson leste stemmene på fransk; dette er den eneste gangen de norske stemmene har blitt lest på fransk. Rustad ankom Cannes søndagen før finalen, mens Brockstedt og Bergh ankom først tre dager før finalen.
Den norske juryen besto av ti medlemmer med én stemme hver til fordeling. Den norske juryen stemte slik:
Under er en oversikt over deltakerne og det offisielle resultatet. Tabellen er rangert etter startrekkefølge; plasseringen og poengsummen er i kolonnene til høyre.
Mens Franck Pourcel var sjefdirigent, hadde flere av landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.
Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng over telefon på engelsk eller fransk. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.
Alle deltakerlandene kringkastet finalen. Under er en oversikt over kommentatorer og overføringer under Eurovision Song Contest 1961. Ifølge lokalpressen var det 14 kommentatorer fra 16 land til stede. Flere land brukte samme kommentator, blant annet brukte de fransktalende landene og regionene Frankrikes kommentator.
^abcdeRoxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Vol. One: The 1950s and 1960s. Prestatyn, Wales, Storbritannia: Telos Publishing. s. 254–264. ISBN978-1-84583-065-6.
^abcd«Cannes 1961». eurovision.tv(engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Arkivert fra originalen 29. oktober 2022. Besøkt 9. desember 2022.
^Roxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Vol. One: The 1950s and 1960s. Prestatyn, Wales, Storbritannia: Telos Publishing. s. 213–214. ISBN978-1-84583-065-6.
^abDany, Pierre (15. mars 1961). «Le Palais des Festivals est fin prêt pour accueillir les concurrents du Grand Prix Eurovision de la Chanson». L'Espoir de Nice et du Sud-Est. s. 4. ISSN1166-9012.
^abMontaigne, Pierre (11. mars 1959). «Le Grand Prix 1959 de la chanson européenne». Nice-Matin. s. 2. ISSN0224-5477.
^ab«Grand Prix Eurovision de la chanson». L'Espoir de Nice et du Sud-Est. 18. mars 1961. s. 4. ISSN1166-9012.
^For «Nous les amoureux» av Jean-Claude Pascal: «Tout les Titres par Artiste – P»(fransk). Infodisc.fr. Arkivert fra originalen 20. september 2013. Besøkt 5. februar 2017.«Arkivert kopi». Archived from the original on 15. juli 2015. Besøkt 21. juli 2017.CS1-vedlikehold: Uheldig URL (link)Velg J-Claude PASCAL fra rullemenyen og trykk OK.
^abThorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm, Sverige: Premium Publishing. s. 20–21. ISBN91-89136-29-2.
^ab«Greetje vanavond nummer zes». Nieuwe Leidsche Courant(nederlandsk). Historische Kranten, Erfgoed Leiden en Omstreken. 18. mars 1961. s. 7. Besøkt 9. desember 2022.
^abcde«Eurovision Song Contest 1961 – fransk kommentar». RTF/EBU. 18. mars 1961. Besøkt 6. august 2023. «Robert Beauvais: Jeg har også fått sjansen til å kommentere for Fyrstedømmet Luxembourg, Monaco, Sveits Romandie og – parallelt med min kollega Nic Bal, som sørger for kommentar på det flamske språk – for Belgia.»
^«I programmi TV e radio». La Stampa. La Stampa – Consultazione Archivio. 18. mars 1961. s. 4. Besøkt 9. desember 2022.
^Anselmi, Eddy (2020). Il festival di Sanremo: 70 anni di storie, canzoni, cantanti e serate [Sanremo-festivalen: 70 år med historier, sanger, sangere og kvelder] (italiensk). Milano, Italia: Planeta DeAgostini. ISBN978-88-511-7854-3. «Nel 1961 è il commentatore Rai dell'Eurovision Song Contest »