Til sammen deltok 17 land, de samme landene som året i forveien. Finalen var den første som ble produsert og sendt i farger, selv om de fleste land overførte den i svart-hvitt.
Den store forhåndsfavoritten var superstjernen Cliff Richard med «Congratulations», men i den spennende avstemningen måtte han til slutt gi tapt med ett poeng for SpaniasMassiel og «La, la, la». Dette var Spanias første seier i konkurransen. Frankrike ble nummer tre, Irland nummer fire, mens Sverige tok femteplassen. Norske Wenche Myhre representerte Tyskland og ble nummer seks. Norge ble representert av Odd Børre og låten «Stress». Det norske bidraget ble nummer 13 med 2 stemmer.
Bakgrunn
Dette var tredje gang Storbritannia arrangerte en Eurovision-finale, men det var første gang landet var vertskap etter selv å ha vunnet. De to første gangene, i 1960 og 1963, hadde BBC trådt inn som vert etter at henholdsvis Nederland og Frankrike avsto av økonomiske årsaker. I 1967 vant Storbritannia konkurransen for første gang – med Sandie Shaw og «Puppet on a String».
BBC la nok en gang finalen til London, denne gang til det velkjente konserthuset Royal Albert Hall i South Kensington. Med 6000 publikummere i salen var dette den største konsertarenaen i konkurransen til da.
17 land, de samme som året før, deltok i konkurransen. Rekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning, og Portugal startet, mens Jugoslavia avsluttet. I likhet med året før trakk Norge startnummer 13.
Tv-personligheten Katie Boyle var også denne gang programleder, en jobb hun også hadde i 1960 og 1963 – samt skulle ha i 1974.
Sendingen
Sendingen fra London ble overført til 25 land og et potensielt publikum på 200 millioner mennesker. I tillegg til de 17 deltakerlandene ble finalen også sendt i Tunisia og Øst-Europa. Sendingen varte i 1 time og 37 minutter.
Fargene kommer
For første gang ble konkurransen produsert og sendt i farger, men det var bare et fåtall land som overførte sendingen i farger: Frankrike, Tyskland, Nederland, Norge, Sverige, Sveits og Storbritannia. Storbritannia sendte imidlertid konkurransen direkte i svart-hvitt på BBC1. Fargesendingen ble først vist i opptak på BBC2 dagen etter.NRK Fjernsynet overførte også sendingen i farger, selv om Norge var flere år unna farge-tv. I Norge kom fargene først som prøvesendinger i 1972, og fast fra 1975. NRK hadde imidlertid teknisk mulighet til å motta og videreformidle farge-tv-sendinger, noe kanalen også gjorde med sendingene fra Sommer-OL i Mexico samme år. Svært få nordmenn hadde imidlertid en farge-mottaker i 1968, og derfor fikk kommentator Roald Øyen oppgaven med å formidle fargeinntrykkene til norske tv-seere. Som Øyen selv kommenterte fra London: «Så sant jeg får tid, skal jeg prøve å gi dere en beskrivelse av de forskjellige fargesammensetninger i klær og kostymer (…), så kan dere også få noe å le av innimellom».
Avstemningen
Etter at alle land hadde fremført bidragene sine, var det en fem minutters pause før avstemningen. Pausenummeret var en kortfilm med ulike inntrykk fra London, akkompagnert av en medley med kjente London-sanger. Etter filmen gikk Katie Boyle i gang med avstemningen.
Hvert land hadde en jury på ti medlemmer, der halvparten måtte være under 30 år. Hvert medlem ga én stemme til sin favorittsang. Det betød at hvert land hadde ti stemmer til fri distribusjon, unntatt sangen fra sitt eget land. EBUs oppsynsmann for avstemningen var Clifford Brown.
Frankrike, representert av 1962-vinneren Isabelle Aubret, tok en soleklar ledelse i begynnelsen av avstemningen. Men da Monaco ga 5 stemmer til Cliff Richard, tok Storbritannia innpå. Med høye stemmer fra Finland, Frankrike og Italia gikk Storbritannia og Spania forbi Frankrike. Da to land sto igjen å stemme, ledet Storbritannia med 26 stemmer, mot Spanias 23 og Frankrikes 20. Nest siste land var Tyskland, og den tyske juryen ga 2 stemmer til Storbritannia og hele 6 til Spania. Dermed ledet Spania med 29 stemmer mot Storbritannias 28 før Jugoslavia skulle stemme som siste land. Den jugoslaviske juryen ga ikke stemmer til verken Spania eller Storbritannia, og dermed ble Spania stående som vinner – ett poeng foran Storbritannias Cliff Richard. Dette var Spanias første seier i konkurransen.
Sjokket over at Cliff Richard ikke vant var stor blant hjemmepublikummet. Kommentator Roald Øyen kunne fortelle om «engelske tenåringer som skriker og river seg i håret, et par av dem blir båret ut» og «det er krampegråt noen rader bortenfor her, for noen tenåringer tar det meget tungt».
Hiter og vinnere
Den soleklare forhåndsfavoritten dette året var vertsnasjonen selv, som ble representert av Cliff Richard og «Congratulations». Britisk presse var så sikre på britisk seier at de stilte spørsmålet: «Hvem blir nummer to?». Cliff Richard stilte seierssikker på scenen i blå dress og skjorte med frysjeblonder i halsen – til ville skrik fra tenåringene i salen. Men under den dramatiske avstemningen ble den britiske superstjernen slått av spanske Massiel med ett poeng. Selv om «Congratulations» ikke vant Eurovision, ble den likevel den klart største hiten i Europa dette året. Sangen toppet singellistene i blant annet Storbritannia, Irland, Sverige, Nederland samt Spania som vant konkurransen. Også i Norge gikk den britiske låten til topps og ble liggende på toppen av VG-lista i hele ni uker. Siden har sangen blitt en evergreen og er fremdeles en av de aller mest kjente fra Eurovision Song Contests historie. Under konkurransens jubileumsshow i 2005 ble «Congratulations» kåret til den åttende beste låten fra konkurransens første 50 år.
Mindre kommersiell suksess fikk vinnerlåten «La, la, la». Men sangen var omgitt av flere kontroverser. Opprinnelig skulle artisten Juan Manuel Serrat synge sangen, men han ble erstattet med Massiel kort tid før den internasjonale finalen. Årsaken var at Serrat krevde å få synge sangen på katalansk, noe Franco-regjeringen nektet å godta. I sangen synges ordet la hele 138 ganger.
I 2008 hevdet en spansk dokumentarfilm at general Franco hadde rigget avstemningen i Eurovision Song Contest. Dokumentaren hevdet at det spanske regimet hadde fått spanske TVE til å reise rundt i Europa for å kjøpe stemmene til flere av dommerne. En seier skulle bedre det internasjonale omdømmet til Spania. Massiel ble rasende over påstandene i dokumentaren og sa at hun vant fordi hun hadde en bedre sang. Massiel mente også at påstandene var drevet frem som følge av hard konkurranse mellom spanske tv-kanaler, og at dokumentaren var laget for å trekke seere. Påstandene kom første fra José María Íñigo, som var Spanias radiokommentator dette året. Íñigo trakk senere sine uttalelser og sa siden: «Om det hadde vært en slik manipulering, hadde det nok skjedd med en annen artist, tettere knyttet til regimet.»
Det svenske bidraget «Det börjar verka kärlek, banne mej», med Claes-Göran Hederström, ble også populær i Norge. Sangen kom på femteplass i konkurransen, godt hjulpet av seks norske jurystemmer. Etter finalen ble låten liggende 13 uker på VG-lista med andreplass som høyeste notering – bare slått av «Congratulations».
Norge var det 13. landet ut på scenen i London, og Øivind Bergh dirigerte orkesteret. Den norske sangen fikk bare to stemmer, ett fra Luxembourg og ett fra Spania. Roald Øyen kommenterte sendingen fra London.
Dette året var Norge på sett og vis representert gjennom to land; Wenche Myhre representerte Vest-Tyskland med sangen «Ein Hoch der Liebe». I påskegul kjole sang Myhre Vest-Tyskland inn til en sjetteplass – uten stemmer fra Norge.
Sverre Christophersen leste den norske juryens stemmer fra studio på NRK Marienlyst i Oslo. Juryen hadde ti medlemmer som hver ga én stemme til sin favoritt. Den norske juryen stemte slik:
Liste over deltakerne og det offisielle resultatet. Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.
Mens Norrie Paramor var sjefdirigent, hadde flere av landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.
Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng over telefon på engelsk eller fransk. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.
Alle de 17 deltakerlandene overførte finalen direkte. Alle hadde egne kommentatorer som formidlet informasjon, farger og hendelser direkte til seerne hjemme. Oversikt over kommentatorer og sendinger under Eurovision Song Contest 1968:
^Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing AB. s. 74–75. ISBN91-89136-29-2.
^Tchernia, Pierre (8. april 1967). 11ème Concours Eurovision de la Chanson 1967 (tv-produksjon). Østerrike: ORF, ORTF (kommentar).
^Roxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Vol. One: The 1950s and 1960s. Prestatyn, Wales, Storbritannia: Telos Publishing. s. 454–470. ISBN978-1-84583-065-6.
^abcd«Radio-Télévision». Luxemburger Wort(fransk og tysk). Luxembourg by, Luxembourg: viewer.eluxemburgensia.lu. 5. april 1968. s. 23. Besøkt 3. januar 2023.
^ab«Radio ja televisio». Helsingin Sanomat(finsk). 6. april 1968. s. 37. Besøkt 23. desember 2022. (abonnement kreves).
^«Jatkoajalla Euroviisut». Helsingin Sanomat(finsk). 6. april 1968. s. 37. Besøkt 23. desember 2022. (abonnement kreves).
^ab«TV – samedi 6 avril». Radio TV – Je vois tout(fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA: Scriptorium Digital Library. 4. april 1968. s. 78–79. Besøkt 24. juni 2023.
^«Programmes radio – samedi 6 avril». Radio TV – Je vois tout(fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA. 4. april 1968. s. 53–54. Besøkt 24. juni 2023 – via Scriptorium.
^«Television and Radio». The Irish Times. 6. april 1968. s. 18. Besøkt 22. desember 2022. (abonnement kreves).
^«Oggi alla televisione». La Stampa. Torino, Italia: www.archiviolastampa.it. 6. april 1968. s. 6. Besøkt 24. juni 2023.
^«Sabato, 6 aprile». Radiocorriere TV. 1. april 1964. s. 98. Besøkt 24. juni 2023.
^abRoxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Volume One: The 1950s and 1960s. Prestatyn: Telos Publishing. s. 454–470. ISBN978-1-84583-065-6.
^ab«Fernsehen – Samstag». Die Tat(tysk). Zürich, Sveits: e-newspaperarchives.ch. 6. april 1968. s. 23. Besøkt 24. juni 2023.
^«Programmes radio – lundi 8 avril». Radio TV – Je vois tout. Lausanne, Sveits: Héliographia SA. 4. april 1968. s. 56–57. Besøkt 25. juni 2023 – via Scriptorium.
^«Settimana dal 6 al 12 4. 1968». Eco di Locarno(italiensk). Locarno, Sveits: Sistema bibliotecario ticinese. 6. april 1968. s. 13. Besøkt 25. juni 2023.
^Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing AB. s. 74–75. ISBN91-89136-29-2.
^Roxburgh, Gordon (2012). Songs For Europe The United Kingdom at The Eurovision Song Contest Volume One: The 1950s and 1960s. UK: Telos. s. 326. ISBN978-1-84583-065-6.
^Barry, Fred (6. april 1968). «Eurovision Song Contest – Tonight's 17-Nation Event». Times of Malta. s. 13.
^«Your Listening and Viewing». Times of Malta. 6. april 1968. s. 6.
^«TV – szombat IV.6». Rádió- és Televízió-újság(ungarsk). MTVA Archívum. 1. april 1968. s. 13. Arkivert fra originalen 3. januar 2023. Besøkt 18. juni 2023.